Freedom
On the 5th of May 1945, a man named Georg who had been imprisoned during the war wrote to his sister and her husband (who happened to be my grandparents) and told them about his experiences. It’s a fascinating historical document, and well worth a read (in Norwegian).
It makes you think about the sacrifices made so we can live the life we lead. The letter was originally posted by Living Doll, one of Norway’s most read bloggers and, as it turns out, a distant relative of mine. (She’s my second cousin’s daughter. I’ve no idea what that makes us.)
Kjære søster og svoger!
Gratulerer med friheta!
Ja, dere har vel ventet lenge på det bekjendte gjennomslagsbrev, men Gestapo arresterte skrivemaskinen min også, og den er ennå ikke frigått. Vet heller ikke hvilket fengsel den er i. Nå har eg lånt meg en maskin så dere får nå foreløbig ha takk for alle brevene. Endelig er vi kommet så langt at vi kan skrive nett ka vi har løst til. Altså når eg av og til har fått høre at eg skriv sjelden og at eg var forbeholden i brevene, så er det av gammel grund at eg har drevet spionasje fra 1941, og til Gestapo henta meg og fortalte at eg skulle drepes. I 1941 var eg med i en organisasjon som ble sprengt, men eg gikk klar. Noen av guttene er henretta, andre død i tysk fangenskap, og atten andre flyktet til England.
I 1942 arbeidet eg for Secret Service. Altså for England. Da hadde eg hemmelig sender på kvistværelset og da sendtes der telegrammer hver dag. Så ble det og sprengt. Noen stakk til England, andre ble sendt til Tyskland. Noen er kommet heim, andre ikke. Eg gikk klar, hadde husundersøkelse den gang, ca 50 mann, men de fandt ingenting og eg slang klar den gang og. Så var eg ledig ei stund. Men så fekk eg opdrag vestenfra fra det norske hemmelige etterretningsvesen, om eg ville begynne igjen. Eg sa ja takk. Og eg følte meg då eg gjennom min forbindelse fekk beskjed om at det var en solidog pålitelig forbindelse de hadde fått. Men så gikk det altså galt. En kamerat sprakk under torturen og åket inn. Men eg sprakk ikke. Eg kom inn som tredjemann av gjengen og eg ble den siste. Men så kan dere skrive op at eg fekk gå igjennom. Sjefen stakk til England da eg var tatt, men det hadde ikke vært nødvendig. Nå er han løytnant, eg har hilst på ham. Ja, dette er nå i korthet hva eg har bedrevet.
I skulestria og prestestria var eg og med. Der kom kurer frå Oslo med cirkulærer og de ble maskinskrevet og mangfoldiggjort her og utbredt blandt lærere, prester og foreldre, sendt til kurer til Haugesund og Stavanger. Så hvis alle lærere hadde hatt så god underretning som her, spår eg at det hadde ikke blitt mange de hadde lurt inn i “sambandet”.
Då eg hadde lungebetennelse i 1942, hadde eg vært sammen med en annen på spionasje på Os en natt, og så gikk ikke bilen så langt den skulle på grunn av snøfonner, og vi måtte grynne i snø til over knærne. Den kameraten er desværre død i Tyskland. Ja, det var en gestapist som sa unner forhørene at eg kunne skrive en hel bok hvis eg ville, og eg kunne kanske det. Ja, friheta har vi fått, men den har vært dyrekjøpt for mange. Så dere får nå undskylle meg og. For eg har og sorg. Mange kjække karer kommer ikke igjen, og det værste er at den kjække tapre gutten vår, Johan Ludvig, også er blandt dem som er ofret på mor Norges alter. Skuta han reiste med kom aldrig til England. 44 mennesker gikk der med. Da Gestapo reiste med meg så det svart ut alt. Eg bad til Gud hele tia, også de tre timer som “forhøret” varte, om kraft til å stå imot og slippe å opgi noen av kameratene, og eg ble bønhørt. Som dere skjønner har vi det tungt, og vi kan ikke gjøre annet enn å be for hans sjæl. Men vi må vel en gang komme over det og. Livet må jo leves videre og her er nokk desværre mange som har det værre. Det var jo kjækt å høre at dere, Johan og Knut, også har vært med i heimefronten, og vi kan selvfølgelig være stolt over vårt folk, men for vårt vedkommende ble dette et stort skår i gleden.
Ja, dere får ha det bra, og de hjerteligste hilsener fra oss alle sammen.
Georg
No comments yet.